Ventetid

På Bekkelaget står det et hus..... De som bor der har vært borte , langt borte i over et år. Men hjemkomsten nærmer seg og jeg gleder meg til at en kjær venninne og hennes kjære Lars snart har fast grunn under bena.
Det har vært en lang tur, som innebar kryssing av Atlanterhavet, og oppleves som ekstremt for en landkrabbe uten særlige erfaringer i båt. Se selv, http://blog.mailasail.com/oda Her deler de ett år med opplevelser og erfaringer med de som titter innom.

At disse to har hatt et fantastisk år ombord i Oda er vi for lengst overbevist om, men det må da være noe som de har savnet.

Det må bli deilig å skifte ut pantry med litt benkeplass, en noe større vaskekum og en større stekeovn så man ikke trenger å bake brødene ekstra små for å hindre heveulykker...... Det er laget mange gode måltider ombord så det ser ikke ut til at det er størrelsen som teller..... Den kokekyndige navigatøren har mer enn bestått testen.

Badefasilitetene blir nok litt vanskeligere å venne seg til igjen. Ombord kan man jo gjøre alt på en gang. Selvfølgelig er det tidsbesparende, sitte på potta mens det dusjes med tannbørsta i motsatt hånd av den som holder dorullen.  Har forstått det slik at det er "slow life" ombord i en seilbåt på langtur, ser frem til å høre hva all den tiden man sparer på badet brukes til....... Mere "slow life" og en sykkeltur på land kanskje?

I gamledager da de norske sjøfartstradisjoner var litt annerledes, stod det lys i vinduskarmen så sjøfolkene skulle finne veien hjem. Jeg tenner mine lykter, og ønsker dere god tur de siste nautiske mil.

Velkommen hjem.